Helsefagarbeider

Kari på 86 år sitter på badet og sier at hun ikke trenger hjelp. Ti minutter senere er trusen våt, og hun sier fortsatt ingenting. Slik ser inkontinens ofte ut i praksis: ikke som et rop om hjelp, men som en stillhet. Her får du prosedyren for toalettbesøk og stell, hjelpemidlene som finnes, og tiltakene som bevarer verdigheten - pluss et case du kan bruke på eksamen.

Inkontinens er blant de vanligste problemene du møter i helse- og omsorgstjenesten. Ifølge en europeisk studie gjengitt i Sykepleien hadde 45 prosent av mennene og 47 prosent av kvinnene som fikk hjemmesykepleie, urininkontinens. På sykehjem er bildet sammensatt, fordi mange eldre både har nedsatt mobilitet, flere diagnoser og medisiner som påvirker blæren.

For deg som helsefagarbeider betyr det at inkontinens ikke er et tema du kan velge bort. Det er en del av morgenstellet, av måltidene, av aktivitetene og av nattevakten. Og det er et tema der måten du gjør jobben på, avgjør om brukeren beholder verdigheten sin eller ikke.

Hvorfor inkontinens er et sannsynlig eksamenstema

Ser du på de fem siste skriftlige eksamenene i helsearbeiderfaget, går noen temaer igjen. Personlig hygiene og stell dukker opp i tre av fem. Urinveisinfeksjon er nevnt i situasjonsbeskrivelsen i to av dem - både hos pasienten som drakk lite og var forvirret, og hos pasienten som ble rehabilitert etter hoftebrudd.

Det er ingen tilfeldighet. Inkontinens berører nesten alle fagområdene sensorene vurderer: hygiene og smittevern, hud og sår, ernæring og væske, aktivitet og fallforebygging, kommunikasjon, etikk og dokumentasjon. Klarer du å se disse behovene i sammenheng i en tiltaksplan, viser du faglig bredde. Og det er bredden som gir poeng.

Trenger du å friske opp selve malen for hva, hvordan og hvorfor, finner du den i artikkelen om tiltaksplan på eksamen.

Hva er inkontinens - og hvorfor typen betyr noe for tiltakene

Inkontinens betyr at en person ikke klarer å holde på urin eller avføring. Det er et symptom, ikke en diagnose, og det finnes behandling for mange av årsakene. Derfor er det viktig at du ikke bare tilpasser hjelpemidler, men også kartlegger og melder fra.

Stressinkontinens. Lekkasje ved hosting, nysing, latter eller løft, fordi trykket i magen øker. Veldig vanlig hos kvinner.
Trengselsinkontinens. En brå, sterk trang til å late vannet, og lekkasje før brukeren kommer seg til toalettet. Kan skyldes overaktiv blære eller urinveisinfeksjon.
Overløpsinkontinens. Blæren tømmes ikke ordentlig, og det siver stadig litt. Brukeren kan oppleve å aldri bli ferdig, eller å lekke små mengder hele dagen.
Funksjonell inkontinens. Blæren fungerer, men brukeren kommer seg ikke til toalettet i tide - på grunn av nedsatt mobilitet, dårlig syn, hindringer, manglende hjelp eller kognitiv svikt.
Blandingsinkontinens. Flere typer samtidig, og det vanligste hos eldre.
Anal inkontinens. Lekkasje av luft eller avføring. Ofte mer tabubelagt enn urinlekkasje, og det krever særlig grundig hudpleie fordi avføring irriterer huden mer.

Det praktiske poenget er dette: Funksjonell inkontinens løses ikke med et bind alene. Den løses med tilgjengelighet, tid, toalettplan og hjelp til å komme seg dit. Overløpsinkontinens løses ikke med et tettere hjelpemiddel. Den skal vurderes av lege, fordi en blære som ikke tømmes, kan gi infeksjon og skade.

Det du kartlegger før du gjør noe

Observasjonen din er grunnlaget for alle tiltak. Et toalettkort - et skjema der du noterer når brukeren later vannet, hvor mye, og når det er lekkasje - gir svaret på om problemet er trang, kapasitet, mobilitet eller noe annet. Noter i tre døgn hvis det er mulig.

Mønster: Hvor ofte, til hvilke tider, hvor mye, og hvor mange ganger om natten?
Utløsere: Kommer lekkasjen når brukeren reiser seg, hoster, ler eller er på vei til toalettet?
Medisiner: Vanndrivende medisin gir økt produksjon av urin i timene etter inntak. Når på dagen tas den?
Avføring: Forstoppelse er en vanlig og lett oversett årsak til både urinlekkasje og lekkasje av avføring, fordi en full tarm presser på blæren.
Væske: Hvor mye, hva slags og når? Kaffe, te og alkohol kan øke trang og hyppighet.
Mobilitet og miljø: Kommer brukeren seg raskt nok til toalettet? Er det lys, støttehåndtak, rullator innen rekkevidde, og tøy som er lett å få av?
Kognisjon: Vet brukeren hvor toalettet er, og klarer hun å si fra i tid? Demens gir ofte både funksjonell inkontinens og mindre evne til å uttrykke behov.
Hud: Rødme, sårhet, sopp eller lukt i hudfolder og i lysken.
Det brukeren sier selv: Mange skjuler lekkasje av skam. Spør direkte, men rolig, og lytt til svaret.

Dette skal du melde videre til sykepleier eller lege: blod i urinen, feber, smerter eller svie ved vannlating, uvanlig sterk lukt, brå forvirring eller uro hos en som vanligvis er klar, at brukeren ikke har latt vannet på seks til åtte timer, en hard og øm mage, eller hud som blir sår og væskende. Dette er varselsignaler, ikke noe du skal løse med et større bind.

Prosedyren: hjelp til toalettbesøk og stell ved lekkasje

Prosedyren under er den samme enten brukeren bor hjemme eller på institusjon. Poenget er å gjøre den til en vane, slik at den sitter på fagprøven.

Forbered, og snakk med brukeren først. Finn ut hva brukeren ønsker og klarer selv. Er hun vant til å gå på toalettet etter frokost? Vil hun ha hjelp av deg, eller klare mest mulig selv? Gi beskjed om hva du skal gjøre, og hvorfor.
Legg til rette for privatliv. Lukk døren, dekk til, juster lyset. Hjelpemidler og rullator skal stå innen rekkevidde. Vær rolig - stress smitter over på en bruker som allerede er flau.
Ha utstyret klart før du begynner. Hansker, engangsklut eller myke vaskekluter, tørkehåndkle, nytt bind eller bleie i riktig størrelse, barrierekrem og lukket avfallspose. Da slipper du å gå fra brukeren halvveis.
Utfør håndhygiene og ta på hansker. Håndhygiene før kontakt, og alltid rene hansker. Bytter du hansker underveis, gjør du håndhygiene på nytt.
Følg brukeren trygt til toalettet. Bruk forflytningsteknikken og hjelpemidlene som er avtalt. Husk tiden: Den vanligste årsaken til lekkasje er at hjelpen kommer for sent.
Sittestilling og ro. Oppreist stilling, føttene godt støttet, og god tid. Pressing og kaving gir dårligere tømming. Noen trenger at du sitter i nærheten og småprater, andre vil være alene.
Tørk og vask i riktig retning. Brukeren gjør så mye som mulig selv. Ved behov for hjelp: tørk og vask forfra og bakover, aldri bakfra og framover, og bruk en ny klut når du går videre til et nytt område.
Skyll og tørk grundig. Bruk lunkent vann og mild, parfymefri såpe. Skyll bort såperester, og tørk godt i alle hudfolder. Klapp tørt i stedet for å gni. Fuktig hud under et bind blir raskt sår.
Sjekk huden hver gang. Se etter rødme, sårhet, hvite belegg eller sprekker. Melder du fra om hver minste rødme, kan du hindre at noe lite blir et stort sår.
Beskytt huden. Barrierekrem på utsatt hud: ytre kjønnsorganer, lyske og hudfolder. Bruk produktet avdelingen har avtalt, og meld fra hvis huden ikke tåler det.
Sett på nytt hjelpemiddel som passer. Riktig størrelse, festet uten å stramme, og med kantene vendt vekk fra kroppen slik at de ikke gnisser. Er hjelpemidlet for stort, legger det seg i folder. Er det for lite, lekker det.
Gjør brukeren klar og komfortabel. Klær på, god sittestilling, ringeklokken innen rekkevidde. Si tydelig fra om at det bare er å ringe - da slipper brukeren å vente og bekymre seg.
Rydd, kast og vask hendene. Avfall i lukket pose, hansker av, håndhygiene etter kontakt. Desinfiser hjelpemidler som bekken eller toalettforhøyer etter avtalt rutine.
Dokumenter. Noter mengde, lukt, hudfunn, om brukeren sa noe selv, og om noe var uvanlig. Det er disse notatene sykepleieren og legen viderefører.

Hvilket hjelpemiddel passer når?

Truseinnlegg og små bind ved små mengder og ved hostelekkasje, der brukeren ellers er tørr.
Anatomiske bind ved lekkasje hos menn, eller der lekkasjen samler seg på ett sted.
Nettingbukse eller inkontinenstruse holder bindet på plass. Den skal aldri stramme.
Heldekkende bleie eller truse med innlegg ved store mengder eller ved lekkasje om natten. Størrelsen tilpasses vekt og mengde - ikke et hakk opp for sikkerhets skyld.
Toalettplan og tissekort er det viktigste hjelpemidlet ved funksjonell inkontinens. Faste tider slår større bind.
Bekken, toalettforhøyer og støttehåndtak hvis veien til badet eller ned på toalettet er hinderet.
Urinflaske for menn og beskyttelsesunderlag i sengen som supplement. Underlaget skal ligge glatt, og erstatter ikke skift.

Kateter er ikke et hjelpemiddel mot inkontinens. Det er en medisinsk prosedyre med risiko for infeksjon og ubehag, og skal vurderes av lege. Blir brukeren kateterisert, er din oppgave å passe på at posen henger lavt og ikke er i knekk, at det er tørt rundt innstikkstedet, og at ingen drar i slangen.

Inkontinensutstyr kan i mange tilfeller dekkes gjennom refusjonsordningene. Sjekk med avdelingen eller kommunen hva som gjelder lokalt, slik at brukeren ikke betaler mer enn nødvendig - økonomi er også verdighet.

Væske, kost og do-rutiner som faktisk virker

Det vanligste rådet folk får av bekjente - drikk mindre - er feil, og det kan gjøre vondt verre. Lite væske gir konsentrert urin, som irriterer blæren og øker risikoen for urinveisinfeksjon og forvirring.

Fordel væsken utover dagen. Nok totalt, men trapp ned de siste timene før leggetid hvis brukeren våkner mye om natten.
Se på kaffe, te og brus med koffein. De kan øke trang og hyppighet hos noen. Test, ikke forbud.
Faste toalettbesøk. Hver andre til tredje time, i tillegg til før og etter måltider og før leggetid. Tilby alltid hjelp, også når brukeren sier nei - mennesker med demens kjenner ofte ikke at blæren er full.
Blæretrening. Gradvis lengre intervaller mellom vannlatinger kan hjelpe ved trengselsinkontinens, men bare i samarbeid med sykepleier eller lege.
Bekkenbunnstrening ved stressinkontinens, helst veiledet av fysioterapeut.
Fiber og væske mot forstoppelse. En tarm i balanse gir mindre press på blæren. Se artikkelen om forstoppelse hos eldre.
Aktivitet og mobilitet. Kortere vei til toalettet, lys i gangen, hindringer fjernet og avtalt hjelpemiddel innen rekkevidde gir færre lekkasjer enn noe bind.

Verdighet og kommunikasjon - ordene du bruker

Inkontinens er tabubelagt. Måten du snakker om det på, avgjør om brukeren tør å si fra neste gang.

Si bind, hjelp på toalettet og skifte. Ordet bleie oppleves nedverdigende for mange voksne og skal ikke brukes i samtalen med brukeren.
Informer om hvert steg før du gjør det. Overraskelser oppleves som krenkelser.
La brukeren gjøre det hun klarer selv, også når det tar lengre tid. Mestring er en del av tiltaket.
Snakk aldri om brukeren over hodet på henne, og aldri i gangen eller i lunsjen.
Kommenter aldri lukt eller mengde. Det er opplysninger i journalen, ikke en dom i gangen.
Møt skammen med ro: si at dette er vanlig, at det ikke er hennes feil, og at det finnes hjelp.

Denne delen henger tett sammen med etikk og medvirkning. Etiske vurderinger rundt stell og grensesetting er grundig forklart i artikkelen om personlig stell på eksamen.

Hudpleie: slik unngår du sår og sopp

Fuktig hud som samtidig utsettes for urin og avføring, og som gnisser mot et bind, bryter hudbarrieren. Det kalles inkontinensassosiert dermatitt, og det er en av de vanligste hudskadene vi ser hos sengeliggende eldre.

Vask med lunkent vann og et mildt, parfymefritt produkt. Unngå å gni, og unngå unødvendig mange vasker i døgnet.
Klapp huden tørr, særlig i lysken og i hudfolder. Fukt er hovedfienden.
Beskytt med barrierekrem på utsatt hud ved hvert skift.
Bytt hjelpemiddel ofte nok. Målet er tørr hud, ikke et fullt hjelpemiddellager.
Skille mellom inkontinensdermatitt og trykksår: Trykksår kommer der det er trykk mot underlaget, som halebein og hæler. Forebyggingen er beskrevet i artikkelen om trykksår.
Hud som er rød, varm, øm eller begynner å væske, skal meldes videre - den skal ikke bare smøres.

Slik bruker du dette i en tiltaksplan

På eksamen skal tiltakene dine ha både hva, hvordan og hvorfor. Her er et eksempel du kan bygge videre på:

Behov: Brukeren har daglig urinlekkasje og kommer seg ikke til toalettet i tide. Hun er flau, sier ikke fra, og huden i lysken er rød.
Ressurser: Hun er orientert, klarer å forflytte seg med rullator, og er motivert for å bli med på fellesstua igjen.
Mål: Brukeren skal være tørr og uten hudskade, og slippe å måtte be om hjelp for å bli skiftet.
Tiltak: Kartlegge mønsteret i tre døgn med toalettkort, fast toalettplan hver andre til tredje time med god tid, hjelpemiddel i riktig størrelse, vask og barrierekrem ved hvert skift, og hjelpemidler plassert slik at hun kan komme seg på badet selv.
Begrunnelse: Jevn og regelmessig tømming reduserer lekkasje og forebygger urinveisinfeksjon og hudskade. Forutsigbare rutiner gir mestring, og kombinasjonen av tilgjengelighet og verdighet gir bedre livskvalitet.

Praktisk case: Kari, 86 år

Kari bor på sykehjem etter et fall hjemme. Hun har lett kognitiv svikt, går med rullator, og har de siste månedene hatt urinlekkasje flere ganger i døgnet. Hun har sluttet å gå til fellesstua, og hun sier sjelden fra når hun er våt. Nattpersonalet beskriver at hun sover dårlig og våkner flere ganger.

Det første som ble gjort, var ikke å bytte til større bind. Det ble laget et toalettkort: Når lot hun vannet, hvor mye, og når var hun våt? Etter tre døgn viste mønsteret at lekkasjen kom om morgenen etter frokost, og en time etter kveldsmedisinen - altså like etter den vanndrivende medisinen.

Tiltakene ble lagt til mønsteret. Kari fikk fast hjelp på toalettet hver andre til tredje time, og alltid før hun skulle ut i fellesstua. Bindet ble byttet til en type som passet mengden hennes, og huden i lysken ble vasket, tørket og beskyttet med barrierekrem ved hvert skift. Rullatoren ble plassert på badet i stedet for i gangen, og døren til badet ble merket tydeligere slik at hun fant den selv.

Etter to uker var Kari tørr mellom toalettbesøkene, huden var hel igjen, og hun spiste lunsj i fellesstua tre ganger i uka. Hun gikk også fra å være en bruker som ble skiftet i stillhet, til en som sier fra når hun vil på toalettet. Ingen av tiltakene krevde medisinsk behandling - de krevde at noen observerte, planla og snakket med henne i stedet for om henne.

Ofte stilte spørsmål

Skal brukeren drikke mindre for å lekke mindre?
Nei. Altfor lite væske gir konsentrert urin, som irriterer blæren og øker risikoen for urinveisinfeksjon og forvirring hos eldre. Væsken skal fordeles over dagen, og kveldsvæske kan reduseres etter avtale.

Hvor ofte skal et bind eller en bleie skiftes?
Etter behov, og oftere enn mange tror. Er hjelpemidlet vått, skal det byttes, og huden skal vaskes, tørkes og beskyttes. Intervaller på to til tre timer fungerer som utgangspunkt, men mengden lekkasje bestemmer.

Er ikke kateter enklere?
Nei. Kateter er en medisinsk prosedyre med risiko for infeksjon, smerter og ubehag, og skal bare brukes når det er medisinsk nødvendig. De fleste inkontinensproblemer håndteres bedre med kartlegging, toalettplan og hjelpemidler.

Hva gjør jeg hvis brukeren nekter hjelp?
Respekter avslaget, og kom tilbake senere. Tilby hjelp på en måte som bevarer kontrollen: Kan hun klare noe selv, og kan du hjelpe bare med resten? Meld fra til sykepleier, og dokumenter både avslaget og hva som ble forsøkt. Retten til å si nei gjelder også på badet.

Hvordan vet jeg om det er urinveisinfeksjon eller bare lekkasje?
Ved urinveisinfeksjon tilkommer det gjerne andre tegn: lukt, smerter eller svie, feber, økt hyppighet eller brå forvirring og uro. Eldre kan bli uklare uten å ha feber. Ved mistanke skal du måle temperatur, ta urinstix etter avtalt rutine, og melde fra.