Parkinsons sykdom

Parkinsons sykdom

Parkinsons sykdom er en sykdom som rammer nervesystemet, og forekommer hos mellom 100 og 150 personer per 100 000 innbyggere. Forekomsten av sykdommen er økende med alder og er hyppigst diagnostisert fra 55-årsalderen. Parkinsons sykdom er en kronisk sykdom som tiltar og forverres gradvis.

Det finnes ingen blodprøve eller røntgenundersøkelse som kan fastslå diagnosen, men slike undersøkelser brukes ofte for å utelukke andre sykdommer. Diagnosen stilles av en nevrolog eller lege, som undersøker deg og ser etter de typiske symptomene som betegner parkinsonisme. Diagnosen Parkinsons sykdom bekreftes vanligvis ved å måle effekt av medisiner mot symptomer på sykdommen.
Symptomene legen observerer er et motorisk syndrom. Dette kaller vi parkinsonisme. Parkinsonisme ved Parkinsons sykdom defineres som tilstedeværelse av minst to av følgende tre kardinaltegn:
Parkinsons sykdom rammer begge kjønn, men er noe hyppigere hos menn enn hos kvinner. Sykdomsutviklingen og symptomene i starten av sykdommen varierer fra person til person. Hos mange starter sykdommen med skjelving, hos andre med stivhet og langsomme bevegelser i en arm eller et ben. Skjelving i hvile er et sterkt holdepunkt for Parkinsons sykdom.
I tillegg kan ikke-motoriske problemer, som depresjon, søvnforstyrrelser, apati og vannlatingsproblemer, følge med sykdommen. Slike ikke-motoriske symptomer forekommer ikke nødvendigvis hos alle pasienter.
Hva skjer i hjernen?
For at sentrene skal kunne overføre de rette signalene til hverandre, må det blant annet være balanse av stoffet dopamin, en transmittersubstans sentralt i nervesystemet. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, reduseres hjernens evne til å lagre dopamin, og stadig flere dopaminproduserende celler går til grunne. De motoriske symptomene ved Parkinsons sykdom opptrer først når vel 60 - 80 % av de dopaminproduserende nervecellene har gått til grunne.

Diagnostisering
Diagnosen kan stilles dersom to av de tre karakteristiske kjennetegnene rigiditet, akinesi og tremor er til stede.
Gradvis sykdomsutvikling
Hva er Parkinsons sykdom?
Forekomst
Årsak
Diagnostikk
Å leve med Parkinson sykdom
Behandling
Prognose
Sykdommens innvirkning på dagliglivet

• Hviletremor - skjelving i hvile
• Rigiditet - økt stivhet og motstand i ledd ved passiv bevegelse
• Akinesi/bradykinesi - langsomme bevegelser, startvansker, bråstopp i bevegelser

Noen betegner også posturale endringer, som er endring i holdning, fremoverlutende kroppsholdning med endret tyngdepunkt og redusert balanse, som et kardinaltegn, selv omd ette vanligvis først utvikles et stykke ut i sykdomsforløpet.

En av hjernens funksjoner er å samordne og kontrollere kroppens bevegelser. Disse prosessene foregår gjennom et komplisert samarbeid mellom flere transmittersubstanser, hjernens sentre og deres forbindelser.

Parkinsons sykdom innebærer at nerveceller i hjernen ødelegges over tid, men årsaken til sykdommen er ikke kjent. Parkinsons sykdom kan forklares ut fra Braaks hypotese, som tar utgangspunkt i at sykdommen starter i hjernestammen, sprer seg videre til sentrale deler av hjernen, hvor den forårsaker symptomene på parkinsonisme, og vil senere kunne spre seg til hjernebarken, cortex. Sykdomsutviklingen er forskjellig fra person til person, og sykdomsbildet vil derfor også være individuelt.

Parkinsons sykdom er en klinisk diagnose. Det betyr at legen stiller diagnosen ved undersøkelse og gjennom observasjoner. I noen tilfeller der det kan være vanskelig å avklare sykdommen kan legen velge å utføre billeddiagnostikk. Sykdommen starter ofte med beskjedne symptomer som vil utvikle seg gradvis over tid. Hvor fort sykdommen utvikler seg og hvilke symptomer som opptrer er forskjellig fra person til person.

Noen har relativt få plager av sykdommen, og har, med hjelp av medikamenter, et godt funksjonsnivå livet ut. For andre blir symptomene omfattende og medfører betydelig reduksjon i funksjonsnivået. Utvikling av en komplisert Parkinsons sykdom vil med årene ofte føre til at man trenger hjelp fra andre til å klare dagligdagse gjøremål. Levetid for mennesker med Parkinsons sykdom er omtrent like lang som for friske jevnaldrende. Med årene vil symptombildet i løpet av en dag være svingende, selv om medikamentinntaket er det samme. Dette skyldes forandringer i hjernen og endret effekt av medikamentene.

Denne sykdommen utvikles på grunn av en gradvis ødeleggelse av hjerneceller i et lite og avgrenset område i hjernen (substantia nigra). Ødeleggelsen går særlig ut over de cellene som skiller ut stoffet dopamin. Mangel på dette stoffet fører til plager som langsom og treg bevegelighet, økt grad av stivhet i armer og bein, og skjelving i hvile. Slik skjelving rammer i særlig grad hendene.

I starten er symptomene diffuse. De opptrer ofte først i den ene halvdelen av kroppen, for deretter å spre seg til den andre delen. Sykdomsforløpet starter ofte med skjelving, og etter hvert følger stivhet i kroppen eller dårlig balanse. Alle bevegelser vil også med tiden bli langsommere, og det vil være tungt å starte bevegelser. Skjelvingen er som nevnt særlig fremtredende i hvile, og de forverres ved psykiske belastninger. Gangen hos en person som lider av Parkinsons sykdom, blir etter hvert subbende og trippende, og man er ustødig. Det er også typisk for denne tilstanden å bevege armene lite når man går. Stemmen vil kunne bli svakere, talen mer monoton og ansiktet kan være uttrykksløst. Psykiske symptomer som glemsomhet, passivitet og depresjon er vanlige, og mange opplever også søvnproblemer. Andre symptomer som kan utvikles, er smerter i store ledd, sikling, fet og skjellende hud, forstoppelse, besvær med urintømming og plagsom svette.

1% av befolkningen i aldersgruppen 50-70 år utvikler denne sykdommen. Forekomsten er hyppigst hos personer over 70 år, men sykdommen kan i sjeldne tilfeller ses helt ned i 20 års alder. Hos 5-10% av dem som får Parkinsons sykdom, utvikler tilstanden seg før fylte 40 år. Det er ingen vesentlig forskjell i fordelingen mellom kjønnene.

Årsaken er i de fleste tilfeller ikke klarlagt, men man antar at sykdommen er et resultat av mange faktorer som virker sammen, inklusive aldring, arvelige faktorer og miljøpåvirkninger. I noen tilfeller finner man sykdommen etter virusinfeksjoner i hjernen, og ulike typer forgiftninger har også medført utvikling av Parkinsons sykdom. I tillegg har psykiatriske pasienter som bruker såkalte nevroleptika, i enkelte tilfeller opplevd å få symptomer på Parkinsons sykdom (parkinsonisme) som bivirkninger av medisinen.

Hjernen er sammensatt av grå og hvit masse og består av millioner av nerveceller. Disse nervecellene, eller nevronene, kommuniserer med hverandre gjennom utskilling av kjemikalier kalt nevrotransmittere.

Når et nevron er stimulert, utskiller nevronet en nevrotransmitter som krysser over en smal spalte som kalles en synapse, og binder seg så til en mottaker, reseptor, på et nytt nevron. Slik videreføres signalet.

Parkinsons sykdom skyldes henfall av et område i hjernen som styrer muskelbevegelser, særlig gjelder det pigmenterte nevroner lokalisert i et område kalt substantia nigra i midtre del av hjernen. Ødeleggelsen av disse nevronene reduserer mengden dopamin, som er en type nevrotransmitter. Følgelig kan ikke nerver i dette området sende sine signaler til andre nerver for å påvirke bestemte kroppsbevegelser. Dette fører til skjelving, langsomme bevegelser, stivhet og balanseproblemer.

Diagnosen stilles på bakgrunn av de karakteristiske symptomene. I de tidlige stadier av sykdommen kan diagnosen være vanskelig, men etter hvert som den utvikler seg, kan diagnosen stilles sikkert. Dette gjøres ved en undersøkelse der legen observerer de typiske symptomer og funn. Ingen laboratorieprøver eller andre undersøkelser er nødvendige når diagnosen skal stilles.

Mange vet ikke noe om hvordan Parkinson oppleves, derfor kan det bli mange misforståelser. Vær oppmerksom på at Parkinson sykdom undergraver selvtilliten, og problemene kan føre til isolasjon og depresjon. Det er viktig at pasientens pårørende og pleiepersonale er kjent med hvordan sykdommen arter seg, og hvordan den kan oppleves av pasienten

• Jeg vet hva jeg vil, men jeg får det ikke tilMusklene hører ikke etter, de reagerer for sent
• Språket er der, men ordene kommer ikke ut
• Stemmen er så svak at mange ikkee får med seg det jeg sier

Hensikten med behandlingen er å bremse sykdomsutviklingen og lindre symptomene. Det finnes ingen kjent behandling som kan helbrede tilstanden, men en type medisiner (MAO-B-hemmere) er vist å kunne forsinke sykdomsutviklingen. Det er viktig at du forsøker å holde deg i fysisk aktivitet, da dette hjelper mot plagene. Fysikalsk behandling er gratis og anbefales til alle pasienter med denne lidelsen.

Behandling med medisiner kan hjelpe i noen år. Det er vanlig å starte med medisin som forsinker sykdomsutviklingen så snart diagnosen er stilt. Deretter venter man til sykdommen er så plagsom at det går utover funksjon og livskvalitet før man starter med symptomdempende behandling. Medikamentene som benyttes, virker ved å øke signalstoffet dopamin i hjernen. Det finnes flere typer medisiner med noe forskjellig virkning og ulike bivirkninger. Hvilken medisin som skal velges i det enkelte tilfellet, og styring av videre behandling, er en oppgave for spesialister i nevrologi.
Kirurgi kan i enkelte tilfeller være aktuelt ved særlig uttalte og invalidiserende plager når behandling med medisiner ikke lenger gir den tilsiktede effekt.
Sykdommen debuterer oftest etter fylte 60 år, og forverring skjer vanligvis i løpet av få år. Men forløpet varierer, og det kan hos noen være langsommere. Svingninger i funksjonsnivå er spesielt vanlig etter noen år med tablettbehandling. Det er også vanlig med såkalte on-off-fenomener. Det vil si at symptomene varierer brått fra god og bevegelig ("on"), til stiv og parkinsonistisk ("off"). Det at personer plutselig ikke klarer å gjøre noe som de klarte for få minutter siden, kan feiltolkes som vranghet eller uvilje.
Ved overdosering av medikamenter som brukes i behandlingen, kan pasienten oppleve ufrivillige bevegelser. Noen kan også få psykiske bivirkninger på grunn av den medikamentelle behandlingen, eller som en følge av selve sykdommen.
Over tid utvikler mange demens. I følge en studie var forekomst av demens hos pasienter over 70 år 40% hos menn og 25% hos kvinner fem år etter at Parkinson-diagnosen var stilt. Etter 10 år var forekomst av demens 62% hos menn og 45% hos kvinner.
I de første årene med sykdommen er forløpet individuelt svært varierende, men mange vil kunne leve med liten innvirkning på aktivitet og livsførsel. I denne perioden vil også den medisinske behandlingen ha god effekt på symptomene. Etter hvert vil de fleste måtte lære seg å leve med en viss grad av uførhet, selv om mange kan være selvhjulpne lenge. Hos de fleste fører sykdommen etter en tid til større eller mindre grad av uførhet og behov for hjelp.