Vold i nære relasjoner - slik oppdager du det og hjelper som helsefagarbeider

Mona er 76 år og bor sammen med mannen sin. På sykehjemmet hvor hun bor, legger de ansatte merke til at hun ofte har blåmerker på armene. Når noen spør, sier hun at hun er klønete og faller. Sønnen hennes sier det samme, og han er nesten alltid til stede når personalet snakker med henne. En dag, når de er alene på badet, spør assistenten forsiktig: «Er det noen som har gjort deg vondt, Mona?» Da begynner Mona å gråte.

Historien om Mona er fiktiv, men situasjonen er ikke uvanlig. Mange utsatte for vold i nære relasjoner møter helsetjenesten uten at volden blir oppdaget. Som helsefagarbeider er du ofte den som ser pasienten oftest og har mest tillit. Derfor er din rolle viktigere enn mange tror.

Hva er vold i nære relasjoner?

Ifølge Helsedirektoratets nasjonale veileder om vold i nære relasjoner handler dette om vold eller trusler fra personer man har en nær relasjon til, for eksempel ektefelle, samboer, kjæreste, barn eller andre familiemedlemmer. Volden kan være fysisk, som slag, dytting eller lugging. Den kan også være psykisk, som trusler, nedverdigelser, isolasjon eller kontroll. Seksuell vold og økonomisk kontroll er også former for vold i nære relasjoner.

Det som kjennetegner denne typen vold, er at den ofte skjer i hjemmet, bak lukkede dører. Den utsatte kan være avhengig av overgriperen for bolig, økonomi eller praktisk hjelp. Det gjør det vanskelig å si fra. Mange skammer seg, tror det er deres egen skyld, eller er redd for konsekvensene hvis de forteller noen.

Eldre er ekstra sårbare

Eldre mennesker er særlig utsatt for vold i nære relasjoner. Ifølge forskning fra NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, er vold og overgrep mot eldre et underkommunisert problem. Årsakene er flere: Eldre er ofte fysisk svakere, kan ha demens eller andre helseproblemer som gjør det vanskelig å fortelle, og er avhengige av pårørende for hjelp i hverdagen.

Overgriperen er ofte et voksent barn eller en ektefelle som har tatt på seg omsorgsrollen. Det kan være pårørende som er slitne og går over grensen, eller personer som bevisst utnytter den eldres sårbarhet. For helsefagarbeidere som jobber i hjemmetjenesten eller på sykehjem, er det viktig å vite at vold mot eldre ofte skjer i situasjoner hvor ingen andre ser det.

Tegn du kan legge merke til

Det finnes ingen sikre tegn på at en person er utsatt for vold. Mange tegn kan ha helt andre årsaker. Likevel finnes det mønstre som bør gjøre deg oppmerksom:

• Blåmerker, brudd eller skader som ikke stemmer med forklaringen personen gir
• Skader i ulike stadier av tilheling, som tyder på gjentatte hendelser
• Skader på skjulte områder, som mage, lår eller overarmer
• Forklaringer som endrer seg, eller pårørende som svarer før pasienten rekker det
• En pårørende som alltid er til stede og sjelden lar pasienten være alene
• Frykt, tilbaketrekning, søvnproblemer eller uro som ikke har annen forklaring
• Dårlig hygiene, manglende medisiner eller tegn på at grunnleggende behov ikke blir ivaretatt

Husk at ingen av disse tegnene alene betyr at noen utsettes for vold. En eldre person kan falle og få blåmerker uten at noen har gjort dem noe. Derfor er det viktig å observere over tid og se på helheten, ikke konkludere på grunnlag av ett enkelt funn.

Slik spør du på en trygg måte

Helsedirektoratets veileder anbefaler at helsepersonell spør direkte, men forsiktig, når det er mistanke om vold. Å spørre er ikke det samme som å anklage noen. Det viktigste er at spørsmålet stilles når pasienten er alene, uten at pårørende er til stede. Det kan for eksempel skje under stell, dusjing eller en annen situasjon hvor dere er uforstyrret.

Eksempler på hvordan du kan spørre:

• «Jeg ser at du har flere blåmerker. Noen ganger kan skader ha andre årsaker enn det vi ser. Har noen utsatt deg for vold?»
• «Hvordan har du det hjemme? Er det noe du vil snakke om?»
• «Er det noen som gjør deg redd eller utrygg?»

Hvis pasienten bekrefter vold, er det viktig å lytte uten å bagatellisere eller presse på flere detaljer enn det pasienten selv vil fortelle. Ikke lov hemmelighold du ikke kan holde. Forklar at du har plikt til å hjelpe, og at det finnes hjelpetilbud. Hvis pasienten nekter, er det likevel viktig å dokumentere det du har observert og melde bekymring videre internt.

Dokumentasjon - skriv nøytralt og presist

Som helsefagarbeider har du journalplikt etter helsepersonelloven. Det du observerer, skal dokumenteres i pasientjournalen. Skriv nøytralt og faktabasert: hva du så, hva pasienten sa, og i hvilken sammenheng. Unngå tolkninger som «pasienten virker mishandlet». Skriv i stedet «observert blåmerker på begge overarmer, pasienten ga uttrykk for smerte ved berøring» eller «pasienten sa at mannen slår henne når han blir sint».

Dokumentasjonen er viktig av flere grunner. Den sikrer at bekymringen ikke forsvinner når ansatte bytter på vakter. Den gir grunnlag for videre vurdering av sykepleier eller lege. Og den kan bli avgjørende hvis saken senere havner hos politi eller andre instanser. Husk å dokumentere i tråd med din arbeidsplass sine rutiner og gjeldende regelverk.

Taushetsplikt og når du kan bryte den

Helsepersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven. Opplysninger om pasienten kan ikke deles med andre enn de som trenger dem for å gi helsehjelp. Men taushetsplikten er ikke uten unntak, og vold i nære relasjoner er et område hvor unntakene er viktige å kjenne til:

• Helsepersonelloven gir adgang til å gi opplysninger når det er nødvendig for å avverge vold eller alvorlige overgrep.
• Etter straffeloven har alle en avvergingsplikt ved visse alvorlige lovbrudd, som drap, voldtekt eller frihetsberøvelse. Ifølge straffeloven gjelder denne plikten uten hensyn til taushetsplikt.
• Ved mistanke om at et barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt, har helsepersonell etter helsepersonelloven opplysningsplikt til barnevernet.

Dette betyr i praksis at du har både rett og i noen tilfeller plikt til å varsle når det er fare for alvorlig vold. I de fleste tilfeller skal bekymringen først tas opp med din nærmeste leder, sykepleier eller lege. Du skal ikke vurdere alene om taushetsplikten kan brytes - det gjøres i samråd med ansvarlig helsepersonell og etter gjeldende rutiner.

Hvilke hjelpetilbud finnes?

Det finnes flere hjelpetilbud for personer utsatt for vold i nære relasjoner:

• Krisesentre tar imot utsatte døgnet rundt, også uten politianmeldelse
• Politiet kan kontaktes på telefon 112 ved akutt fare
• Fastlege og helsestasjon kan henvise videre til kommunale tjenester
• Familievernkontorene gir råd og veiledning ved konflikt og vold i familier
• Mange kommuner har egne voldskoordinatorer eller lokale kriseteam

Som helsefagarbeider trenger du ikke å ha alle svarene. Men du bør vite hvor du finner dem, og du kan alltid spørre sykepleier eller leder om veiledning. Det viktigste er at bekymringen blir tatt på alvor og fulgt opp, ikke at du løser alt selv.

Hva betyr dette for deg?

Du møter pasienter i situasjoner hvor få andre er til stede. Under stell, ved hjemmebesøk og i samtaler på kveldsvakter oppstår tillit. Det gjør deg til en av de viktigste personene for å oppdage vold i nære relasjoner. Å observere, spørre forsiktig, dokumentere og melde bekymring videre er ikke overformynderi - det er en del av forsvarlig helsehjelp.

Hvis du er usikker på hvordan du skal håndtere en situasjon, snakk med din leder eller ansvarlig sykepleier. Ingen forventer at du skal håndtere alvorlige voldssaker alene. Men alle forventer at du tar vare på det du ser og hører, og at du sørger for at pasienten får hjelp.

Vold i nære relasjoner handler også om deg som ansatt. Å bli utsatt for vold eller trusler fra pasienter eller pårørende er noe annet, og du har egne rettigheter i slike situasjoner. Les mer i artikkelen om vold og trusler på jobb - rettigheter, plikter og forebygging.

For pasienter som har mistet språket, for eksempel ved demens, kan det være ekstra vanskelig å formidle at noe er galt. Der kan du lese mer i artikkelen om kommunikasjon uten ord hos personer med demens.

Vanlige spørsmål om vold i nære relasjoner

Må jeg være sikker før jeg melder bekymring?

Nei. Du trenger ikke å være sikker på at det foregår vold for å ta opp en bekymring. Mistanke basert på konkrete observasjoner er nok til å drøfte saken med sykepleier eller leder. Det er bedre å melde fra om en ubegrunnet bekymring enn å la en reell bekymring passere.

Hva hvis pasienten ber meg om å ikke si noe til noen?

Du skal lytte og vise omsorg, men du kan ikke love taushet om vold. Forklar rolig at du er nødt til å involvere andre for å hjelpe, og at du skal gjøre det på en måte som ivaretar pasienten best mulig. Å varsle videre kan være avgjørende for pasientens sikkerhet.

Gjelder taushetsplikten også mellom kolleger?

Opplysninger kan deles med helsepersonell som trenger dem for å gi helsehjelp til samme pasient. I praksis betyr det at du kan drøfte bekymringen med sykepleier, lege og leder. Du skal ikke snakke om pasienten med kolleger som ikke er involvert i behandlingen.

Hva gjør jeg hvis jeg ser tegn på vold hos en pasient med demens?

Vær ekstra oppmerksom på endringer i atferd, som uro, frykt eller tilbaketrekning rundt bestemte personer. Dokumenter det du observerer, og meld bekymring videre. Hos personer med demens er det særlig viktig at pårørende ikke får mulighet til å påvirke det pasienten forteller.

Er vold mot eldre straffbart?

Ja. Vold er straffbart uansett alder, også når den utsatte er eldre og overgriperen er et familiemedlem eller en pårørende. Ifølge straffeloven gjelder avvergingsplikten ved alvorlige lovbrudd uten hensyn til taushetsplikt.

Kilder

• Helsedirektoratet: Nasjonal veileder om vold i nære relasjoner
• Lovdata: Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), paragraf 21, 23, 33, 39 og 40
• Lovdata: Straffeloven paragraf 196 om avvergingsplikt
• NKVTS: Forskning om vold og overgrep mot eldre